"Lå i Bordeaux Frankrige, kom oss ut ca. 2 timer før tyskerne overtok,» forteller morfar når han fyller ut spørreskjemaet til Trøndelag Krigsseilerforening. 

Innseilingen til Bordeaux er en godt beskyttet fjord som danner utløpet til elvene Garonne og Dordogne. Ytterst ved innløpet – utenfor havnebyen Verdun-sur-mer, ligger en godt etablert ankringsplass for ventende lasteskip. Ankerplassen kalles Verdon Road. D/S Kristianiafjord ankommer Verdon Road torsdag 13. juni 1940. Babord anker settes på 60 favners dyp kl 18:30. Sjøvaktene dreier, dvs forskyves noe for å sikre at ikke samme mannskap blir gående vakt til samme tid hele tiden.

Fredag 14. juni er det vindstille og 17 grader i lufta. Båtene som ligger til ankers ringes inn som beskyttelse mot tysk angrep. Mannskapet arbeider med vinsjene. Fredag ettermiddag mottar skipet beskjed om å være klar til avgang Bordeaux lørdag kl 9:30. Lørdag rigges skipet for avgang, men avgangen flyttes til søndag kl 10:30 i stedet. 

Natt til søndag angriper det tyske luftvåpenet havnen ved Verdun-Sur-Mer, i følge maskindagboka til D/S Kristianiafjord. Senere på søndag stanses all navigering på elven. Det er harde kamper langs den franske kysten og det er ikke trygt å ta inn til havnebyen lenger. Men skipet er tomt for ferksvann! Kapteinen ber losen, som er ombord, om å anmode agenten til den Norske Amerikalinje om å sørge for ferskvann til skipet.

Men i land har de andre ting å bekymre seg over. Den franske regjeringen har forlatt og overgitt Paris og fløyet til Bourdeaux. Tyskerne nærmer seg, forsvarslinje etter forsvarslinje faller ettersom tyskerne marsjerer vestover. Sivile utlendinger evakueres forløpende gjennom Operation Aerial – en operasjon nesten på størrelse med Operation Dynamo, som er mest kjent for evakueringen av Dunkerque i begynnelsen av måneden. Nye krigs- og handelsskip ankommer stadig havnen.

Britiske troppestyrker evakueres fra Brest lenger nord på den franske kysten. Situasjonen var den samme ved Le Verdon. I tillegg ble et stort antall sivile evakuert herfra.

Mandag 17. juni ber skipet igjen om ferskvann. Signalet Y.J. heises ("Jeg behøver vann øyeblikkelig.") Om kvelden stuper en tysk stupbomber ned mot havnen med flammende maskingeværer. Luftvernet gjengjelder ilden. Maskingeværene knatrer og smeller. Det tordner ute på havnen, noe er truffet. I mørket ser man ikke hva. 

Bildet er fra 1944, men lokasjonen er den samme. Her er det britiske fly som angriper tyske lasteskip. Situasjonen var omtrent den samme juni 1940, med tyske fly som angriper allierte skip.

Tirsdag har det fortsatt ikke kommet ferskvann. Kapteinen går i land til konferanse. Havnen og områdene innenfor er fullt av flyktninger. Hele familier forlater eiendelene sine hjemme og bilene på kaien og går om bord med bare en koffert. De rikeste laster biler og kister om bord. Det er lange køer ved skrankene, noen betaler mer enn andre. Du må ha utenlandsk pass for å bli med båten. Båtene er overfylte med flyktninger. D/S Madura, som er omdirigert på reise fra øst-Afrika for å bistå med evakueringen, har plass til 290 passasjerer. Nå har hun tatt om bord 1390 ekstra passasjerer. Det samme gjelder andre skip. Igjen angripes havnen av tyske fly om natten.

Om morgenen 18. juni står den tyske hæren bare 24 mil unna. Det begynner å haste med å komme seg ut av Frankrike. Flyktninger erindrer at ikke alle får plass om bord på passasjerskipene. Flåter med flyktninger plukkes opp av andre skip. D/S Kristianiafjord redder en flåte 18. juni*. Stadig nye skip omdirigeres for å bistå. Samme ettermiddag angriper Luftwaffe på nytt. Flyktninger under dekk på D/S Madura forteller om hylende fly, knatrende maskingeværer og høye smell på dekk. Det angripende flyet blir skutt ned av franske fly. 

Innløpet til havnen minelegges av allierte styrker. Ikke alle skip er like heldige. Onsdag 19. juni går det fransk dampskipet Mexique på 12.220 bruttotonn på en mine og synker. Mannskapet blir reddet men hendelsen setter nok en støkk i sjømennene i havnen. Vraket Mexique blir liggende som et skjær i sjøen ved innløpet til havnen. Denne dagen skytes 2, kanskje 3, tyske fly ned – luftangrepene tiltar i styrke. Om ettermiddagen får D/S Kristianiafjord ordre om å gå til Falmouth i Cornwall i England. Ankeret hives kl 17, kursen settes for Falmouth, dampskipet stimer nordvestover for full fart, sannsynligvis i konvoi beskyttet av HMS Wren. Alle 18 brennerne til dampskipet er i bruk og dampen går!

I rett tid: tyskerne nærmer seg. Natt til 20. juni blir Bordeaux bombet av tyske Luftwaffe. Frankrike kapitulerer og inngår våpenhvile 22. juni.

Etter at Ragnar døde i 1993 skriver lokalavisen HitraFrøya dette om opplevelsen:

[...] da Frankriket måtte kapitulere for overmakten, unnslapp skipet bare 2 timer før tyskerne gikk inn i Bordeaux. Da var også deler av byen, og skip på havna i brann. Mens Kristianiafjord for full maskin unnslapp, fallt bombene tett i tett og gjorde sin uhyggelige høst.  

Det majestetiske fyret Cordouan vokter innseilingen til elveløpet til Gironde. Her er det trangt og grunt. Alle skip som seiler til Bordeaux må seile stedet bildet er tatt fra og fyret.

*) Noen kilder mener D/S Kristianiafjord overleverte flåten til HMS Northern Duke men det kan ikke stemme. Datoen er feil (16. juni i stedet for 18. juni, som det står på dokumentene fra D/S Kristianiafjord), og lokasjonen er oppgitt til rett vest for Færøyene (62'04"N, 7'46"W). Lokasjonen er beviselig feil for Kristianiafjord, vi har mange bevis for at hun lå til ankers ved Le Verdon disse dagene. Det har ikke vært mulig å skaffe til veie opplysninger om hvor Northern Duke var disse dagene.