Hos Krigsseilerregisteret finnes en del historier fra krigsseilere som skrev om opplevelsene sine. En av dem var Harald
Nicolaisen. Nicolaisen seilte aldri med Ragnar, men var selv om bord på en motortanker i 1939-1941, og har skrevet om opplevelsene
sine de første krigsårene. Nicolaisen seilte til flere av de samme havnene som Ragnar. Om Freetown skriver Nicolaisen:
Etter 9 dagers seilas med akterlig vind og god strøm kom vi utenfor Freetown. På veien inn til losstasjonen møtte vi en konvoi med om lag 40 skip, dypt lastet alle sammen. De gikk mot England. Selv ble vi liggende i 14 dager før vi kom avsted.
Vi kom fram en formiddag og ankret opp utenfor byen. Ut på ettermiddagen fikk vi los ombord, gikk inn forbi minesperringene og om lag 10 mil oppover elva.
Der inne, på den utstrakte Freetown havn, lå det skip i skip. De fleste fulle av alle slags varer. Men ikke bare lastebåter opptok plassen. England hadde samlet noen av sine beste sjøstridskrefter her. Det var tre slagskip, to moderskip for fly, flere kryssere og en hel del jagere. Fra tid til annen fikk vi besøk av troppetransportskip.
Freetown var den gang en livlig by. Selv om alle handelsskipene som regel hadde proviant nok, var det alltid andre småting de trengte, og krigsskipene som var faste gjester, behøvde selvfølgelig en masse. [...]
Vi lå i Freetown de begivenhetsrike dagene da engelske og franske styrker prøvde å lande ved Dakar. Utfallet kjenner vi i dag. Men lite ante vi den morgenen de engelske slagskipene gikk til havs at det var slik en ekspedisjon de skulle ut på. Et par dager etter så vi et engelsk slagskip komme inn med baugen nesten under vann. Samtidig kom det en del franske lastebåter med biler og tanks på dekket.
I tiden som fulgte hadde vi hver dag besøk av franske fly. Antagelig var de rekognoseringsfly. De fikk imidlertid en meget varm mottagelse. Alt som kunne skyte ble brukt.
Nå var vi i krigssonen. Vi visste ikke at disse fly bare var speidere. Vi hadde ingen garanti for at ikke tyskerne en vakker dag kom over og slapp ned noen bomber i denne skipsklyngen. Det ville bli saker.
Her lå vi flere tankbåter lastet med flybensin, den mest brennbare og ildsfarlige av alle oljesorter. Selv hadde vi 11000 tonn ombord. Andre hadde enda mer. Traff en bombe en av oss, ville ild og helvete spres utover hele havnen. Det ville bli fryktelig. Men her nede i Freetown, en av Englands viktigste havner på Afrikas fastland, var det meget dårlig med flyplasser.
En måtte stole på antiluftskyts. Hvor lite effektivt det var, hadde vi sett. Under oppholdet i Freetown måtte vi til stadighet øve oss i morsing, flaggsignalisering, og ellers lære en hel del om hvorledes vi skulle forholde oss i konvoien. Det var ikke med liten spenning vi så fram til den dagen vi skulle ta fatt for alvor.