Vi vet ikke så mye om hvordan mannskapet ombord på D/S Kristianiafjord opplevde nyheten om at Norge blir invadert. Dekksdagboka er tørr og saklig om livet ombord på båten. Chiefen er litt mer frivoren: han noterer i margen i maskindagboka at "Tyskland angriper Norge" 9. april.


Hos Krigsseilerregisteret finnes en del historier fra krigsseilere som skrev om opplevelsene sine. En av dem var Harald

Nicolaisen. Nicolaisen seilte aldri med Ragnar, men var selv om bord på en motortanker i 1939-1941, og har skrevet om opplevelsene

sine de første krigsårene. Nicolaisen seilte til flere av de samme havnene som Ragnar. Om angrepet på Norge i aprildagene 1940 skriver Nicolaisen:

Vi kom til Abadan i slutten av mars, lastet og satte kurs for Australia.
Den reisen vil alltid stå for oss som et mareritt. Aldri vil vi glemme disse begivenhetsrike dager. Vi var nettopp kommet ut i det indiske hav. De norske nyhetene fra Bergen hadde vi fått hele tiden. Ja, vi hadde til og med sendt og mottatt telegrammer hjemmefra.
Den 8. april hørte vi om den engelske marines minelegging av den norske kyst. Stemningen var alt annet enn god. Vi hadde en australier med som passasjer. Han var en ung gutt som skulle hjem etter tre år til sjøs. Stakkar gutt, han fikk gå gjennom.
Vi fortalte ham at nå ble vi nødt til å forsvare oss mot engelskmennene. Han ville bli krigsfange. Livet så mørkt ut for ham, og han fikk høre mer enn ett vondord om sine britiske brødre. Fra begynnelsen tok han det hele med godt humør, men etter hvert begynte han å spekulere på om vi virkelig mente hva vi sa.
Sikkert er det at stemningen ombord var mot det nye engelske brudd på vår nøytralitet. Vi hadde ikke glemt Altmark-affæren. Vi var alle enige om at den gangen burde nordmennene bare ha gjort en ting: blåst hele det engelske krigsskip i luften.
Nå kom dette nye overgrepet. Engelskmennene hadde skrytt av at de var i denne krigen for å verne og beskytte de små nasjoner. Men hvorledes stemte disse overgrep med deres lære?
De fremhevet at tyskerne gjorde meget verre ting. De senket våre skip, drepte uskyldige sjøfolk og så videre. Javel, vi ventet ikke annet fra tyskerne.
Neste kveld var vi alle ivrige etter å få pressemeldingene. Den ville bringe begivenhetsrike nyheter, mente vi.
Hvor vi ventet og ventet. -Det kom ingen nyheter.
Radioen ble slått over til de engelske nyhetene. Noe av det første vi hørte der var at Danmark var oversvømmet av tyskerne, og at danskene hadde overgitt seg.
Noe fryktelig har skjedd. Vi satte over til nyhetene for sent, og hørte derfor intet om Norge, men fra London sa de at de snart kom igjen.
Hva ville Norge gjøre nå? og hva ville Sverige foreta seg? Det falt oss nemlig ikke inn at Norge var angrepet samtidig.
Tiden gikk. Vi talte minuttene til neste nyhetssending.
Imens fortsatte skipet sin reise. Været var storartet. Det var blitt så sent på kvelden at stjernene var kommet fram. Sjøen lå nesten speilblank. Bare en ganske svak bris kruset havflaten. Alt var så stille og fredelig.
Ombord gikk 35 mann og ventet. Rormannen holdt kursen. Utkikken på bakken stirret ut i mørket. Vakthavende offiser kontrollerte til stadighet både kurs og utkikk. Nede i maskinrommet passet vakthavende maskinist de forskjellige instrumenter. Hans hjelper gikk rundt og smørte. Motorene gav regelmessige slag. Folkene på vakt gjorde sin plikt, men de ventet. Deres tanker var på de steder hvor de hadde lekt som barn. Hvorledes ville det gå der nord?
Endelig kom nyhetene. Spenningen steg. Det var nesten umulig å sitte stille. Ord for ord kom det skrekkelige budskap: ‘Norway and Denmark have today been invaded by the Germans.’
Norge, hva mente de? Norge. Våre tanker stod stille. Spenningen var forbi. En dum sløvhet var å lese i alle ansikter idet folkene vendte seg mot hverandre.
Tredjestyrmann var den første til å sprette opp. Med et dundrende knall slår han knyttneven i bordet: ‘Jeg vil hjem. Jeg vil slåss. De forbannede tyskerne skal drepes.’
Dette vekket oss alle. Det gikk plutselig opp for oss at Norge var angrepet av tyskerne, Norge vårt eget fedreland.
Nyhetene gikk sin gang. Vi hørte hvorledes tyskerne hadde landet på forskjellige steder. Men hvorfor forsvarte vi oss ikke? Det ble da kjempet hjemme? Vi hadde da ikke overgitt oss uten kamp? Å, det var noen uhyggelige minutter. Men vi fikk til slutt høre at konge og regjering var flyktet fra Oslo. Byen var overgitt. Men hvorledes var tyskerne kommet inn Oslofjorden? I hvor store mengder var de kommet? ‘Garden’ var jo stasjonert i Oslo. De kunne da ha gjort noe?
Det ble stilt spørsmål i hundrevis. Svarene uteble. Radioen stod på resten av kvelden.
Den engelske flåte var allerede i Nordsjøen. Der raste krigens største sjøslag. Det var greit nok. Engelskmennene var herre på havet. Der var seieren sikker. Men i Norge, hvordan gikk det der?
Vi var alle enige om at tyskerne snart ville bli kastet ut.
Ombord den kvelden og natten med, lød det fra dekksgutt til kaptein: ‘Vi vil hjem.’ Tredjestyrmannen hadde gitt utløsning for våre følelser. Vi ville og måtte hjem. Uten et fritt Norge var livet intet verd. Det sto tydelig klart for oss.
Utover natten fikk vi flere enkeltheter om krigen i Norge. Det ble fortalt om hvorledes utenriksministeren var blitt vekket tidlig på morgenkvisten. Kongen hadde mottatt den tyske minister klokken fem. Hans svar hadde vært slik som vi alle ønsket det: ‘Vi vil kjempe så lenge som mulig’.
Det var et svar verdig en nordmann.
Således gikk natten.
Norge var i krig. Vi var i krig. Hansken var kastet til oss.
De hadde vår fulle tilslutning og dypeste respekt, de menn som den dag hadde bestemt seg for å kjempe. Den norske sjømann ville og skulle yte sitt. Han ble ved med å gjøre det helt til slutt. Det var kanskje utskeielser i blant. Når disse menn kom til land, kunne de nok mange ganger drikke mer enn de hadde godt av. Men la oss huske at slike utskeielser på langt nær ble foretatt av flertallet. Det var forholdsvis få norske sjøfolk som skeiet ut, men de som gjorde det, gjorde det nok av og til til gangs, og derfor ble de lagt så meget merke til.
Den neste kvelden ventet vi å høre at tyskerne var drevet tilbake og at de hadde lidt et forsmedelig nederlag. Vi fikk i stedet høre om Quisling og om hvor fint det hele var forberedt og organisert. Vi var blitt forrådt.
Forræderi, hvordan kunne noen nordmann være så dyrisk, så fullstendig blottet for fedrelandskjærlighet? Vi kunne ikke tenke på noe så uhyrlig. Det ble stående for oss som en gåte det hele.
Men vi var alle enige om at uten dette forræderi, ville ingen tysker ha kommet levende ut av landet vårt igjen.
Den engelske radio talte om minelegging av Kattegatt og til og med deler av Østersjøen. Jeg lurer på hvor mange norske sjøfolk fant noen trøst i denne ‘bedrift’. Jeg tror det var få.

Krigsseiler Einar Johan Lohndal forteller fra disse dagene at:

Da krigen brøt ut i 1939 lå vi i New York og losset, og da krigen kom til Norge lå vi i Matanzas på Cuba og lastet sukker. Det kom smo et sjokk på mannskapet, og stemningen var på bunn. Mange av oss ville hjem og sloss for Norge, men vi forstod jo snart at vi ville gjøre mer nytte der vi var.

Håkon Edvin Hansen Reisvaag forteller:

NOrge kom med i krigen! Niende april kom skipperen på taubåten (en danske) ombord og fortalte at tyske sjøstridskrefter var på vei mot Norge. Det ble en dyster stemning om bord. Arbeidet stoppet opp, og vi diskuterte og lyttet til nyhetene. Hver for seg tenkte nok på sine hjemme. Verst var det sikkert for de eldre som hadde både kone og barn.
Det er min tro at mannskapet [...] gladelig hadde trukket i militæruniform for å ta landet tilbake [...]"