Det er misnøye rundt trekk i hyra hos mange av mannskapet på Kristianiafjord. Siden mai har kapteinen holdt tilbake store deler av hyra fra mannskapet. Dette har vært praksis hos Amerikalinjen i mange år. Men nå er det ikke Amerikalinjen som styrer slike trekk lenger, det er Nortraship. Nortraship gjør tilsvarende trekk som Amerikalinjen, og nå trekkes det dobbelt opp fra hyra til mannskapet. Dette liker mennene ombord svært dårlig, spesielt de gutta som verken har ektefeller eller barn. Dette kommer i tillegg til den voldsomme nedjusteringen av hyra som Nortraship gjorde i mai. Selv om hyra ble justert noe opp igjen i september så er mannskapet frustrerte.

Fem av mannskapet reiser sak mot Nortraship gjennom Norsk Sjømannsforbund. Blant dem er Ragnar. De klager inn skipperen, og Nortraship selv sender en representant ombord for å kontrollere forholdene ombord.  Stemningen er nok amper. Flere av mannskapet ønsker å mønstre av, men skipperen ønsker å beholde mannskapet ombord. Nortraship bekrefter imidlertid at skipperen ikke har kontraktene på sin side: de fleste har tegnet seg for 18 måneder og kan ikke tvinges til å stå ombord når kontrakten er omme.

Ragnar går fra borde nøyaktig 18 måneder etter at han mønstret på. Han har ligget syk noen dager mens skipet har losset. Nå går han rundt i Liverpool med begrensede midler siden han ikke har fått utbetalt full hyre på mange måneder. På sine eldre dager omtaler han Liverpool som «en drittby.» Det er nok ikke helt uten grunn.

Ragnar blir i land i 3 uker før han tar hyre på D/S Solferino 8. Februar.

D/S Kristianiafjord reiser videre fra Liverpool til New York 27. Januar 1941 med Johan om bord. Først sent i mars får Ragnar etterbetalt hyre fra Nortraship. Da er han allerede på vei til Canada med D/S Taborfjell.