Hos Krigsseilerregisteret finnes en del historier fra krigsseilere som skrev om opplevelsene sine. En av dem var Harald Nicolaisen. Nicolaisen seilte aldri med Ragnar, men var selv om bord på en motortanker i 1939-1941, og har skrevet om opplevelsene sine de første krigsårene. Nicolaisen seilte til flere av de samme havnene som Ragnar. Om turen opp fjorden Clyde utenfor Glasgow skriver Nicolaisen:

Samme kveld kom vi inn i den Irske Sjø, og om natten seilte vi opp Clydefjorden.

Det ble en natt som sent vil glemmes. Luften var helt skyfri. Månen skinte med en klar frostglans. Over heiene lå nysnø. En passende bris kruste vannflaten. Fjellene, kulden i luften, men særlig snøen minte alt om landet lenger mot nord. Vi kunne se langt innover fjorden hvor de gylne månestråler kastet skygger og fikk fjellene til å skinne som gull. Drømmebilder kom og gikk.

De samme bilder hadde jeg sett en natt for lenge siden da jeg seilte ut fra Lødingen med en trelastbåt. Fjellene der oppe var bare villere.

Men mest av alt minnet dette meg om hin oktobernatt da vi seilte ut Oslofjorden for over et år siden. Landskapet var likt, muligens litt høyere og barere her, og fjorden var litt trangere, men det var den samme måne, den samme kjølige luft og den samme vind som den gang.

Lengslene ble kraftigere og kraftigere. Hendene knyttes i lommen. Hva kunne en ikke ha gjort i en slik stund.

Inspirasjon fra naturen, minnenes alvor og lengslenes kraft, samlet seg, som en elv som vil bryte gjennom en demning. En ville så gjerne ha gjort noe. Fedrelandets sak hvilte også på våre skuldre. I slike stunder var vi nær dem der hjemme.

Men vi maktet så lite. Demningen holdt. Elva flømmet ikke over. Skipet gikk sin vante gang. Rormannen holdt kurs. Vi var ombord for å gjøre vår simple plikt, ikke for å styrte fram som en elv i snøløsningen.

Klokka åtte den neste morgenen kom vi til Gourock. Der ankret vi i et par timers tid, og flyttet så inn i en fjord ved navn Long Loch. [Loch Long; Long Loch er en innsjø på østkysten av Skottland]

Landskapet her var noe for oss. Fjellene var ikke så bratte som i Norge. Mest lignet de på Sørlandsheiene, men var barere. Et tynt lag snø ga det hele et rent utseende. Hvor ypperlig ville ikke dette terrenget ha vært for skiturer hvis det bare hadde vært snø nok.

Rundt om lå store gårder. På enkelte steder lyste et slott opp inne i en park. Ellers var bygningene som en kunne se dem hjemme, bare at disse var av mursten, ikke som i Norge av tre.

På veien inn til ankerplassen gikk vi forbi en masse skip. Om lag 100 båter lå til stadighet på havnen her. Noen hadde last inne. Andre ventet på kaiplass eller konvoi til sitt neste bestemmelsessted. De fleste var imidlertid ballastet, og ventet på Atlanterhavskonvoien. Den brukte å gå en gang om uken.

Vi passerte også skip som var brakt inn hertil etter en hard dyst med tyske bombefly eller torpedoer. Flere var satt opp på stranden. En lå til ankers med et stort hull i baugen. En kunne sikkert ha gått gjennom det med en livbåt. En annen manglet nesten hele baugen.

Det var ikke lenge vi ble liggende inne til ankers. Allerede neste dag kom det ordre om å flytte opp til et sted mellom Greenock og Glasgow hvor vi skulle losse hele lasten.

Vi hev opp ved middagstid og gikk oppover elva med los ombord. Det var alt annet enn lett å manøvrere klar alle skipene som lå tett i tett.

Vi talte 20 norske båter, store og små, noen gamle og stygge, andre tipp-topp, siste skrik på skipsbygningens område.

Hvor stolte var vi ikke når vi passerte et slikt. Vårt flagg ble låret også til de skitneste av våre gamle trampere. De menn som seilte ombord dem i disse tider, var sannelig ikke redd for saltvann.

På vei opp til losseplassen passerte vi flere verksteder og skipsbyggerier. Der var det virksomhet. Lufthammere knallet, og sveiseapparater lyste. En følte likefram hvorledes nagler ble klinket, og plater sveiset sammen, alt med ett mål for øye: å vinne seier.

Vi måtte helt opp til Clydebank for å snu. Ved dette verkstedet, antagelig det mest berømte i hele verden, var et slagskip, et moderskip for fly og en krysser nettopp sjøsatt. Flere jagere og en krysser sto fremdeles på beddingene.

Her var det enda mer virksomhet enn på de mindre skipsbyggeriene lenger nede. De store kraner sto ikke stille.

Glasgow hadde den gang praktisk talt ikke hatt noe luftangrep. Alt sto like helt der oppe. Men de fikk sin del siden.

Kaia vi skulle losse ved, var meget vanskelig å komme til. Vi trengte to taubåter, og enda var det så vidt vi fikk vridd skuta inn, men omsider kom vi langs brygga, og fortøyninger ble sendt i land så fort som mulig. Det begynte nemlig å mørkne, og luften var kald, så det gjaldt å arbeide for å holde varmen. Dessuten måtte fortøyningene være ekstra gode. Vi satte derfor i land alt vi hadde.

Immigrasjonsmyndighetene var ikke så strenge her som i Liverpool. Riktignok fikk vi et pass, men med det kunne vi gå til Glasgow, og enda lenger. På kaia og mellom oljetankene gikk det soldatvakt hele døgnet rundt. De stoppet oss når vi gikk og kom, og hvis en da ikke kjente passordet, som ble byttet hver dag, kunne en få ubehageligheter.