Hos Krigsseilerregisteret finnes en del historier fra krigsseilere som skrev om opplevelsene sine. En av dem var Harald

Nicolaisen. Nicolaisen seilte aldri med Ragnar, men var selv om bord på en motortanker i 1939-1941, og har skrevet om opplevelsene

sine de første krigsårene. Nicolaisen seilte til flere av de samme havnene som Ragnar. Om sin skjebnesvangre siste reis over Atlanterhavet i konvoi mot Glasgow skriver Nicolaisen:

I tykt vær må alle skip i en konvoi føre tåkebøye. Det er en rød- og hvitmalt tønne som slepes i et 300 meter langt ståltau. Båten bakenfor holder så denne bøyen på siden, midt 67 mellom broen og baugen. Det vil si at fra den ene båtens akterende til den nestes stevn var det bare om lag 250 meter. Ikke noen lang avstand, men vi kunne allikevel ikke skjelne det minste av båten foran oss.

Denne slags seilas er meget anstrengende. En må være på vakt til stadighet. Ser en bøyen sakke akterover, må farten slakkes av, men ikke for meget. Det verste av alt er nemlig hvis en selv kommer så langt aktenfor bøyen at en mister den. Har en da ikke gode kompasser, kan en like godt gi opp å finne konvoien igjen.

Tåkeseilasen krever også den nøyaktigste styring, og vakthavende styrmann må til stadighet korrigere rormannen, snart til høyre, snart til venstre. Om natten er det enda verre. En må da stå med den beste nattkikkerten for øynene hele tiden. Heldigvis lager tåkebøyen en liten sprut, og morilden i denne lyser litt opp ellers ville det være håpløst å følge hverandre.

Den neste dag ble det så pass klart at vi fikk forbindelse med Halifaxkonvoien. Ut på kvelden hadde vi formet opp i den endelige konvoi, og satte kurs mot den gamle verden.

Hjelpekrysseren fra Bermuda sa takk for seg, ønsket oss god tur og gikk tilbake. [...] Tåken vi hadde hatt møtedagen, kom over oss igjen en stund etter vi hadde formet opp. Den begynte tidlig en søndagsmorgen og holdt seg tykk som grøt til langt utover ettermiddagen. På denne tiden mistet vi fem skip.

En natt noen dager etter ble skipet ved siden av oss utsatt for et ubehagelig sammenstøt. Det skjedde med et møtende fartøy. Det møtende fartøyet gikk fullstendig mørklagt, og det samme gjorde vi. Imidlertid må det ha sett de første skip i konvoien, vi var de siste, og vi satte da på alle lanternene, hvilket vi slukket straks etter.

Det så først ut som alt ville gå godt. Men plutselig ga vår kollega et støt i fløyten og begynte å komme oss faretruende nær. Fem minutter etter hørte vi et smell, og vår kollegas baug kom rett mot oss. Det så ut som den ville treffe oss midtskips. Det ble gitt full fart og hardt venstre ror, og vi skar klar hverandre med bare 3 til 4 meters mellomrom.

Vår kollega hadde da alle dekkslysene tent og så ut som et ’ildhav’. Imidlertid må det ha vært et lett sammenstøt, for noen timer etter var den pårendte båten på sin gamle plass.

Hjelpekrysseren gikk til åstedet, men sannsynligvis kunne også det andre skipet klare seg selv, for den kom kort tid etter tilbake.

De andre skipene hadde hele tiden beholdt kurs og fart, et sammenstøt var for bagatellmessig til at en konvoi kunne bry seg om det.

Vår ’sidemann’ hadde imidlertid fått atskillig skade for den måtte pumpe et par timer hver dag resten av turen, eller rettere til den ble senket på ’skipenes kirkegård’ om lag 300 mil fra Skottland.

Vi diskuterte på denne turen som vi hadde gjort hver gang over Atlanteren, hvilken var den mest utsatte plassen i konvoien. Flere mente at de akterste skipene ville få den verste medfarten. [...]

Om ettermiddagen ble det en masse signalisering. Vi fikk de strengeste ordre om å holde skipene helt mørklagte og farten måtte for all del holdes på toppen av den foreskrevne konvoifart. De som ikke kunne følge med, ble truet med å bli latt tilbake.

Blant de verste sinkerne var en som vanskelig kunne følge med når konvoien gikk med syv knob, og konvoiens offisielle fart var 9 knob. Deres maskin kunne nok gå 9 knob, men de kunne ikke holde dampen oppe. Lørdag middag gikk den forbi oss så skumsprøyten sto om baugen. Røyken veltet ut av skorsteinen. Vi tenkte på de stakkars fyrbøterne. De arbeidet under høytrykk.

Det var imidlertid deres siste kraftanstrengelse. Klokka 11 begynte de å sakke akterover, og allerede klokka 14 forsvant skipet i horisonten. Det ble intet som helst hensyn tatt til den. Det var en annen som heller ikke kunne følge med. Begge skip ble overlatt til sin skjebne. Mest sannsynlig rakk de aldri fram. De ble allikevel spart for meget.

Konvoien fortsatte med mellom 8 og 9 knob. De norske båtene fulgte godt med.

De fleste av frivakten gikk til køys, men lå med alle klær på. Sine papirer hadde de fleste i en seildukspose fastgjort i beltet rundt livet. Papirene regnet de var like viktige som livet selv.

Den kvelden fikk alle en meget ubehagelig oppvoknen. Klokka 2005 hørtes to dumpe drønn. Alle som kunne, løp ut på dekket.

Aldri vil noen glemme det syn de der fikk se. På konvoiens venstre fløy lyste himmelen. Der var brann. Himmel og hav var forandret til ild. Hele konvoien lå badet i lys. Lyset kommer fra to tankbåter som er lastet med bensin. Bensinen har spredt seg utover vannet. Havet brenner. Bensinen fordamper og antenner oppe i luften hvor det er surstoff nok, eller rettere bensindampene eksploderer der oppe. Grensen for flammehavet oppover svinger ustanselig, og skyter plutselig opp grener, nesten som en brennende oljekilde.

Ombord på det brennende skip kjemper levende vesener. De prøver på å låre livbåtene, men faller om før deres arbeid er fullendt. Rundt på alle kanter er det ild og hav. De kjemper sin siste kamp og går inn til den siste hvile.

Vi sto som stumme tilskuere. Det var skrekkelig. Men konvoien holdt kurs og fart. Bare de skip som var aktenfor de brennende bensinbåtene måtte styre litt av veien, ellers hadde de også tatt fyr.

Det var et selsomt syn å se de store tankbåtene nærmest bålene. De var også lastet med bensin; men holdt like majestetisk og rolig sin posisjon i konvoien. De hadde nervene i orden de menn som hadde kommandoen der ombord.

Plutselig høres skudd. Jagerne er gått til aksjon. Det blir skutt i et sett. Et handelsskip åpner også ild. Det skyter tre skudd. Hos oss ble det satt kanonvakt med det samme vi ble klar over at undervannsbåter var så nær. Dessverre så vi ikke noe, ellers hadde det blitt et drabelig smell.

Det var blitt så plutselig stille ombord i lyset fra de kjempemessige bålene. På broene ble det ikke gitt flere ordre enn høyst nødvendig, verken til maskin eller rormann. Men ikke med en mine, ikke en tone ble det røpet hva det rørte seg inne i hver enkelt.

Sikkert er det at vi den natten følte som aldri før at vi sto på gyngende grunn. Vi var lastet med bensin, og alle spurte seg selv: ’Skal også vi dø som dem der?’

Jeg husker at mitt hjerte banket voldsomt. Jeg trodde, eller hadde trodd, at jeg var beredt til å dø; men å bli stekt levende synes å være for hardt, og mens jeg spaserte fram og tilbake på broen, gikk det opp for meg at jeg tross alt var ung. Selv om ikke livet hadde vært noen dans på roser, skremte overgangen til evigheten allikevel. Jeg ble roligere etter hvert. Et 70 blikk tilbake på lysningen fikk imidlertid kuldegysningene til å fare nedover ryggen min igjen, og jeg husker jeg ønsket inderlig at brannen snart ville slukke.

Flammene var imidlertid seige. I to timer så vi dem. Det var som vi gikk med sneglefart.

Skytingen holdt på en stund; men antagelig har ubåtene måttet bøte med sine egne liv. Den store opplysningen hjalp også i høy grad jagerne til å oppspore og ødelegge disse havets uhyrer. Ved 22-tiden var det igjen mørkt. Klokka 2330 kom månen opp, og det ble for lyst til at ubåtene kunne operere. Alle som da ikke hadde vakt, gikk til køys.

Nervepåkjenningen hadde vært enorm. De fleste av mannskapet hadde intet å gjøre. De kunne bare vente. Alle var på dekk. De gikk fram og tilbake akterut. Livbåtene var der i en slik betryggende nærhet. Men det ble talt lite blant de ellers så muntre menn.

Over de fleste ansikter hvilte dødens alvor, ikke fortvilelse, bare sammenbitt ro.

Ved kanonen sto seks mann og en av styrmennene. Han kommanderte alt i ett til aksjon for å trene karene, samtidig som deres tanker derved ble avledet fra det skrekkelige som foregikk bare noen meter fra dem. Hans stemme var like rolig som ellers ,og guttene utførte sine bestemte jobber like presist som vi lå i verdens fredeligste havn.

La oss huske, de hadde ikke militær utdannelse noen av dem. De var tatt like fra malerpotten og satt til å betjene en kanon. De fleste var purunge, rundt om 21 år, og nå var det alvor. Det var greit å se. Allikevel parerte de ordre, hurtig og nøyaktig, uten nølen. Imellom øvelsene spøkte og lo de. Jeg tror de er all ære verd, disse ungguttene. Dessverre, fire av dem, de beste, skulle aldri nå land mer.

Ved vaktskiftet på broen den natten inntraff en av disse dagliglivets hendelser som bedre enn noe annet illustrerer stemningen ombord.

Styrmannen som løste av, begynte å diskutere med vakthavende styrmann hvor mange skip var senket. Den avløsende styrmann mente at to var det meste som var gått, mens vakthavende holdt på fire eller fem. Han hadde hørt fem torpedosmell og sett lysningene også. Den andre mente at de tre siste smellene var fra kanonen ombord i et handelsskip. Han hadde sett lysglimtene, og de kunne på ingen måte skrive seg fra annet enn en kanon. Diskusjonen ble ivrigere og ivrigere. Vakthavende hadde hatt en hard påkjenning, og hans nerver var ikke kommet helt til ro ennå. Han gjorde derfor alt for å overbevise den andre om at fem båter var gått. Men denne var meget sikker i sin sak. Han utfordret til og med vakthavende med en flaske whisky. Dette ble for meget for rormannen. Han begynte å le og foreslo i all uskyldighet at de heller skulle vedde i rom. Det var så meget billigere.

Situasjonen var reddet. Det hele, som for øvrig var alvorlig nok, gikk over i spøk, og de to ivrige debattanter ble enige om å vedde i rom.

Den neste dagen viste det seg at det var bare senket to båter den kvelden. De tre siste smellene var ganske riktig skudd avfyrt fra et handelsskip.

Klokka 0400 ble det slått alarm igjen. Moroa begynte på nytt. Men hvorvidt det var et angrep den morgenen, skal være uvisst. Vi så nemlig to raketter bli sendt opp. Disse kunne imidlertid skrive seg fra en av jagerne. Vi slapp i et hvert fall med skrekken denne gangen, og klokka fem var det fullt dagslys. Da var vi trygge.

Om morgenen var det lite forandring å se i konvoien. Rekkene på venstre fløy var litt i ulage. Det manglet flere båter. En var kommet helt bort på høyre fløy, men så snart det ble lyst, gikk den tilbake på plassen sin, og ut på ettermiddagen var det bare to tomme plasser. Men de var og ble tomme.

På den ene plassen hadde det dagen i forveien gått en meget stor tankbåt, om lag 16000 tonn, et stort tap for de allierte. Dens last kunne ha sendt mange bombefly over Tyskland.

Kommodoren heiste flaggsignaler i ett vekk den morgenen. Det første han gjorde, var å rose alles oppførsel. Den hadde vært helt korrekt. Siden mottok vi kursordre etter kursordre. De skjønte antagelig at ubåtene fulgte oss, eller at vi ble skygget på annen måte. Det gjaldt å riste hvepsene av seg, men det ble alt annet enn lett.

Ombord ble kveldens hendelser diskutert. Alle var sikker på at det var senket flere enn to båter.

Over hele mannskapet var det kommet noe underlig lukket. De tenkte sikkert at i natt er det vår tur.

Styrmannen ble ivrig spurt om hvor langt det var igjen til land. Svaret var om lag 300 mil. Denne natt og halve neste ville bringe oss så nær kysten at vi ville være praktisk talt sikre. Men vi måtte igjennom hele denne natten. Det var ikke til å komme utenom.

Allikevel var det ingen fortvilelse å spore. Alle, både i maskin og på dekk, tok rolig sine vakter. Men alt som kunne bæres av små verdisaker, ble pakket klart i små vesker eller små sekker. Andre var enda fornuftigere. De regnet med at i tilfelle skuta ble senket, ville det ikke bli tid å ta med seg noe. En ville bli nødt til å løpe til livbåtene med det samme. De tok derfor den beste dressen sin på, stakk bilder og papirer i lommene og gikk fullt utrustet til køys.

Etter angrepet kvelden i forveien ble det drukket atskillig utover natten. Dette var selvfølgelig helt forkastelig, men noen videre fyll ble det ikke, og ut på søndags ettermiddag var alle i beste vigør.

Ellers ble det ikke gjort videre forberedelser til den forestående natt. Livbåtene var utsvingt og kunne låres på et øyeblikk. Men etter det vi hadde sett, var sjansene til å komme i båtene meget små.

Da det brant på det beste kvelden før, husker jeg at min hjerne beskjeftiget seg med hva en kunne gjøre hvis skipet tok fyr. Resultatet ble at en måtte anse det hele som håpløst. Enhver fikk berge seg som han best kunne.

Slik ventet vi på neste natt, men vi skulle slippe å vente lenge. Klokka ti minutter over tyve hørte vi første smell, og det viste seg et lite blaff på babord side. Et skip går til bunns. Det tok også fyr; men brannen var meget begrenset, og mannskapet ble mest sannsynlig reddet alle sammen.

Det var allerede blitt stussende mørkt, og den lille lysningen fra den brennende båten var ikke nok til å forråde ubåtene. Det ble derfor skutt opp lysende raketter. Senere fikk vi også hjelp av fly som slapp ut fallskjermbluss; men det var som intet hjalp.

Vi hadde inntrykk av at det var et helt ’makrellstim’ av ubåter. De herjet i et hvert fall deretter.

Vi hadde hele ettermiddagen og særlig den siste timen, mellom 19 og 20, foretatt alle slags krumspring for å riste forfølgerne av oss. Alt hadde vært resultatløst. Nå var det blitt mørkt, og de forskjellige kurser for natten var allerede mottatt.

Ved første torpedering ble det satt full kanonvakt. Alle mann var på dekk. Det var heller ikke godt å sove. Jagerne skjøt enda mer enn kvelden i forveien. De lysende rakettene flammet opp alt i ett. Hver gang fløy skarpe øyne horisonten rundt, men det var intet å se.

Jagerne og korvettene gikk fram og tilbake for full fart. De svingte på stedet og gikk i ring som en snurrebass. Til stadighet slapp de dypvannsbomber, der mangen en gang kjentes som en torpedo i skutesiden.

Om lag klokka 21 gikk båt nummer to. Denne tok heller ikke fyr som tankbåtene siste kvelden hadde gjort. Antakelig var det en stykkgodsbåt. Også denne senkingen var på babord fløy.

Nå syntes visstnok kommodoren at babord fløy hadde fått nok. Det ble gitt ordre til nødvending til styrbord. Flere båter så imidlertid ikke denne ordren, og hele konvoien ble noe uregelmessig etterpå. Det ble til og med nødvendig å bruke fløyten ganske svakt av og til for ikke å lage sammenstøt. Men etter en stund ble det system i rekkene igjen, og alt synes å gå bra. Lysningene og skytingen begynte allerede å komme akterover.

Da plutselig smeller det igjen. Det er en stykkgodsbåt litt til venstre for oss som har fått det denne gangen. Vi så bare en mørk røyksøyle, ingen ild eller lysning. Stille og rolig forsvant båten i dypet. Mest sannsynlig ble alle reddet.

I en situasjon som denne var det vanskelig å si hva ville være det beste å gjøre. Som kvelden i forveien var det fristende å forlate konvoien for om mulig å nå havn på egen hånd. Men de tyske ubåtene var i stand til å gjøre 18 knob, og selv om vi gikk alt det remmer og tøy kunne tåle, ville 13 til 14 mil bli toppen. Vi fulgte derfor med de andre.

Den dag i dag er det vanskelig å si om vi gjorde rett. Vi kunne ha vært heldige og nådd uskadd i havn. De tyske ubåtene hadde muligens vært for opptatte til å bry seg om et enkelt skip. Men jeg tror at det ville ha berodd mer på hell enn noe annet om vi hadde sluppet helskinnet til havn.

Tyve minutter etter stykkgodsbåten ble vår trofaste reisefelle, samme båt som var i kollisjon, torpedert. Den tok fyr, men flammen var så begrenset at mannskapet klarte sikkert å redde seg.

Da dette skipet ble senket, var det atskillig aktenfor plassen sin. Hver gang en båt ble torpedert, ble det nemlig satt full fart på, antagelig for ikke å gi samme ubåt anledning til å ta mer enn ett skip.

Tross alt måtte vi beundre mannskapene på disse ubåtene. De hadde ingen lett jobb. Seks krigsskip var på stadig utkikk, og akter på hvert handelsskip var en stor kanon som kunne bringes til aksjon på sekunders varsel. Ubåtene måtte manøvreres godt for å slippe helskinnet fra et angrep, for en ting er sikkert, folkene ombord i marinefartøyene sov ikke. Der var alle sanser anstrengt til det ytterste, og ombord i handelsskipene holdt skarpe øyne ustanselig vakt. Allikevel lyktes det tyskerne å gå midt inn i konvoien og senke skip. Det var på ingen måte skvetne karer som kunne utføre noe slikt.

Etter at vår sidemann var gått, ble det forholdsvis stille. Angrepet syntes å være over for denne gang; men fire båter var allerede gått.

Over folkene ombord falt det etter hvert mer ro. Ingen hadde for øvrig vist noen tegn til nervøsitet, men det intense, den stadige ventingen på at nå er det vår tur, hadde preget hvert ansikt. Dette uttrykk svant nå, og tretthet seg inn over de fleste.

Alle offiserene hadde samlet seg i messen. Noen prøvde å spise, men de måtte tvinge ned hver matbiten. En hadde vært nede hos assistenten som hadde vakt i maskinen. Han var like rolig. På spørsmålet om han ville gå opp en stund, svarte han bare at det eneste han hadde lyst på var en dram. Men han ble stående der nede uten dram, skjønt han hadde ærlig fortjent en. I maskinen hadde de nemlig følt og hørt dypvannnsbombene meget bedre enn vi som var på dekk.

Ansiktene i messa var ellers meget alvorlige; skjønt det var ingen reddharer som satt der. Jeg husker at et par av dem begynte å diskutere. Den ene hadde tidligere framholdt at alle gjerne ville leve. Han uttalte seg i samme retning nå; men han var rede til å dø om nødvendig. En skulle så allikevel dø en gang alle sammen. En annen utbrøt da plutselig: ’Ja, det har du rett i. Vi skal dø en gang, så hva har det å si om det skjer før eller senere.’ Han mente det han sa, skjønt hans alder var bare 32 år.

Mannskapet for øvrig var også av den mening at angrepet var over. Ved kanonen var de ikke lenger så vaktsomme. De begynte å gå fram og tilbake og prate sammen. Etter hvert begynte trettheten å gjøre seg mer gjeldende. Det var ikke bare fysisk men også psykisk tretthet. Det hadde vært noen forferdelige timer, skjønt ingen av de torpederte båtene hadde tatt fyr som kvelden før. Påkjenningen hadde allikevel vært den samme. Vi forsto hvorledes tankbåter kunne krigsforlise, og visste hva slags last vi hadde inne. Selv den dummeste av oss var klar over at sjansene til redning var lik null. Men ikke med ett ord, ikke en mine, vistes noen sinnsbevegelse eller nervøsitet. Alle var like rolige og kalde til slutten.

Da klokka ble 2330 uten at noe hadde skjedd siden vår sidemann gikk klokka 2240, følte de fleste at det var trygt nok å gå til køys. Kanonvakten ble avblåst, og den som hadde nerver til det, gikk ned i lugaren sin for å hvile. Å sove ble heller vanskelig.

Selv la jeg meg på benken i fullt utstyr, lue på hode, sko på benene, tykke underklær, alminnelig tykk dress, kjeledress, skinnjakke, en tykk ullfrakk utenpå det hele, og redningsvesten. Jeg la meg ned med høyre hånd i lommen rundt en lykt, og venstre arm var klar til å hale meg opp fra den liggende stillingen. Hver muskel var spent til sprang. Slik døset jeg av i fem minutter.

Da begynner et øredøvende spetakkel. Det er dypvannsbomber. Skuta skjelver og rister, og det smeller i ett vekk. Men plutselig kommer et kraftigere smell. Det høres en lyd som når en diamantkniv kutter glass. Skuta får et støt som den var gått på et skjær. Det var ikke tvil. Sjebnen hadde innhentet også oss.

Idet jeg gikk mot døra, hørte jeg hvorledes speil og alt slags hyllestoff falt i dekket og knustes.

Jeg ventet å se et flammehav med det samme jeg åpnet døra til dekket, men da jeg kom ut, var alt mørkt.

Dette skulle normalt ha framkalt glede, men hjernen hadde sluttet å fungere i den retning. Jeg forble uberørt, konstaterte bare det faktum at skuta ikke hadde tatt fyr.

Jeg hadde tent lommelykten for å komme ut gangen. Den ble nå satt akterover. Der så jeg en stor vegg. Hele dekket på styrbord side var sprengt opp. Stormbroen var revet av, og nedover hele skipet regnet bensin.

Jeg gikk over til babord side hvor motorlivbåten var. Der holdt allerede matrosene som hadde vært på vakt, på med å gjøre båten klar. Fire menn gikk opp i den, og to lårte. Alt gikk godt; men da vi var kommet ned, og ventet at de som hadde lårt skulle komme etter, var disse forsvunnet. Det viste seg senere at de hadde sluppet taljene da vi var så godt som nede, og hadde løpt akterover hvor de ble med styrbord båt.

Skuta hadde fremdeles god fart, og det ble derfor umulig å holde seg langs skutesiden. Fangelinen forover brakk nesten med det samme båten tok vannet, og det var ikke annet å gjøre enn å kaste loss. Vi ropte til de to matrosene at de måtte bare hoppe, men det kom intet svar.

De som kom fra broen, hadde skipspapirene med. Ellers var intet berget. Folkene kom som de sto og gikk.

Etter å ha latt gå taljene gikk vi fort akterover. Det var atskillig skvalpesjø, og vi hadde meget arbeid med å holde båten klar skutesiden.

Mens vi skudde fra så godt vi kunne, var det en som tørt bemerket: ’Jeg tror vi gjorde dumt karer. Skuta flyter.’

Ja, vi var alle enige, og vi ville helst ombord igjen hurtigst mulig, særlig da vi trodde at de som lårte oss, fremdeles var ombord. Så snart vi var klar skuta, begynte vi derfor å ro opp mot den igjen.

Vi var imidlertid for lite mannskap til å manøvrere motorbåten, og i mørket og skvalpesjøen ble det meget tungt å ro.

Før vi kom i fritt farvann hadde vi imidlertid noen ubehagelige sekunder. Folkene akter holdt på å låre babord livbåt nettopp som vi kom under. Vi ropte det vi kunne, og heldigvis hørte de oss. Låringen ble stoppet til vi var klar. Det ville ha blitt alt annet enn behagelig å ha fått en stor livbåt med 15-16 mann i hodet.

Det skulle ikke bli lange roturen vi klarte. Hele havet var fullt av bensin. Gassen begynte å gjøre seg gjeldende. Vi kjente en behagelig døsighet, og søtsmak i munnen. Begge deler gode kjenninger fra lastedagene ombord.

Den ene etter den annen falt ned i bunnen av båten. Vi måtte ganske snart slutte å ro mot skuta. I stedet satte vi kurs stikk mot vinden for om mulig å komme ut av bensingassen. Men etter en stund viste det seg at kreftene var borte. Årene ble dradd inn, og bare to ble fremdeles sittende opprett.

En lå stille og stiv i bunnen av båten. En annen begynte å fantasere om barnslige ting. Han så allerede skjønne haver med rislende bekker, og en skinnende sol strålte fra en skyfri himmel. Det var bare spørsmål om minutter til vi alle ville sovne inn. Beslutningen ble fattet og motoren startet.

Aldri har en motor lystret sin menneskelige herre bedre enn denne midt ute på Atlanteren, og det etter ikke å ha vært i gang å flere uker. Den fikk sin dram, og gikk allerede etter andre omdreining av svinghjulet.

Resten av historien omhandler de neste dagene til havs i en livbåt, og hvordan den overlevende besetningen reddes av Færøyske fiskere. Følg lenken lenger oppe for den spennende historien.