Ved storm kunne det bli meget ubehagelig om bord. Krigsseiler Håkon Edvin Hansen Reisvaag erindrer fra denne perioden en tur over Atlanterhavet med kurs for New York - Ragnar må ha opplevd den samme stormen eller akkurat ha unngått den:

Den 5. mai 1945 rant vi inn i en kraftig storm utenfor østkysten av USA. Stormen begynte plutselig tidlig om morgenen, og en lang stund var synsvidden nær null på grunn av sjørokk. Vi hadde vinden inn fra babord side litt forenom tvers. En gang på formiddagen fikk vi en sjø litt forkjært - alle tre livbåtene på babord side ble løftet opp slik at de huket seg ut av taljene og ble hengende i hanefoten. Dette var jo ikke så alvorlig, og vi klarte også å få dem på plass igjen.

Det ble nå ordret sakte fart i maskinene, og vi dreide opp mot været. Motorene gikk i et makelig tempo, bare nok til å holde styringen. Det ulte og kvein i master og stag. Av og til slo begge propellene opp i luften, mens "svineryggen" stadig tok undervannsturer.

Etter middag fikk vi en brottsjø som et tordenskrall inn over baugen. Alle forseglingsbommene over nr. 1 lasterom ble slått av som fyrstikker. Dette var en alvorlig affære, med fare for at luken kunne bli slått åpen. Vi måtte på fordekket og sette tausurringer over luka. Så vidt jeg husker var vi fem mann om denne jobben, og det mest uhyggelige jeg noen gang har vært med på.

Under bakken var vi trygge og i ly for sjøen. Herfra måtte vi ut på dekket og trekke tauet i sikksakk over luka og gjennom alle ringene i lukearmen og å gjøre enden fast i akterkant av 1-luka. Derpå måtte tre mann opp på luka og overhale tauet mens to mann var under bakken og halte og dro inn slakken etter hvert. Vi fikk surringen riktig stram - og ingen av oss ble skamslått eller vasket over bord. Men du verden hvor lite man har å stille opp med mot slike krefter.