Hos Krigsseilerregisteret finnes en del historier fra krigsseilere som skrev om opplevelsene sine. En av dem var Harald

Nicolaisen. Nicolaisen seilte aldri med Ragnar, men var selv om bord på en motortanker i 1939-1941, og har skrevet om opplevelsene

sine de første krigsårene. Nicolaisen seilte til flere av de samme havnene som Ragnar. Om oppholdet i Suez skriver Nicolaisen:

Et stykke opp i Rødehavet fikk vi en av disse berømte sandstormene over oss. Vinden var rett i stevnen så farten gikk ned atskillig, og siktbarheten ble bare et par tusen meter. Sandstøv fløy rundt over alt. Nesen, øynene og ørene ble fylt. Alt en tok i var fullt av sandstøv. Vi spiste sand, vi pustet det inn og spyttet det ut.

Etter stamp og sjøskvett kom vi sent en kveld til Suez. Det var for sent til å gå inn på havnen. Vi måtte ankre om lag 10 mil sør av losbøyen. Tidlig neste morgen hev vi opp og gikk inn.

Det tok et par timer før vi var ferdige med tollmyndighetene. Vi var derfor ikke fortøyet før klokka elleve. Arbeiderne som stelte med losseslangene, kom straks ombord. Det var om å gjøre å få lossingen i gang hurtigst mulig.

Så godt som samme øyeblikk vi var fortøyet, ble skipet entret av handelsfolk i tylftevis. De kom langs skutesiden i noen gamle holker som de tross alt håndterte med stor dyktighet. En mann svingte en huk med et langt tau i innover dekket. Huken satte seg fast og mannen entret ombord.

På en-to-tre var flere fortøyninger gjort fast. Andre fartøyer la inn til det første, aktenfor og forenfor dette. Straks etter begynte de å hale silke, lærsaker, kopper og brett opp på dekket. Det var pene ting og forholdsvis billige.

Båtene og varene eies av store pengesterke handelshus i Suez. En som populært ble kalt Moses, det vil si han kalte seg selv så, gikk det rykter om skulle være meget rik.

Gudene må vite hvorledes det hele hang sammen. Moses var ofte ombord, men blandet seg da bare med skipets offiserer. Disse kunne han også ta med i land, kjøre dem rundt i byen, skjenke dem champagne og beste sort whisky, alt betalt av Moses med østerlandsk pomp og prakt.

Selgerne selv så ytterst fattige ut. De brukte alle slags knep for å få solgt sine varer til den best mulige pris.

Et typisk eksempel var kjøpet av ett brett. Det var laget av en egyptisk tresort, med perlemor og påmalt forskjellige figurer, et pent stykke arbeid.

Det begynte med at selgeren forlangte 45 shilling. Kjøperen svarte straks at han ikke hadde bruk for brettet, men bare spurte om prisen for moro skyld.

Er det noe en ikke kan få den østerlandske handelsmann til å tro på, så er det sannheten av slike ord. Han begynte med å fremheve brettets skjønnhet, det store arbeid som var nedlagt i det og alt det kunne brukes til.

På slutten av denne tirade nevner han en pris på 40 shilling. Kjøperen bare rister på hodet som det hele ikke angår ham.

Handelsmannen tenker litt, og spør om en stund hvor meget sjømannen vil gi. Sjømannen er dreven. Han har vært her nede før og kjenner litt til knep og handelsmetoder. Helt likegyldig svarer han at muligens kunne han gå så høyt som til 10 shilling, men det var absolutt det høyeste bud han kunne gi.

Det kom et skrik fra egypteren. Det var verre enn om man hadde stjålet brettet. Noe så meningsløst hadde han aldri hørt. En ny tirade om alle brettets storartede egenskaper flommet ut av hans munn.

Nordmannen hører på, rolig og likegyldig. Det var som å tale til en stenstøtte. Han skulle slett intet brett ha.

Egypteren betenker seg litt, trekker et dypt sukk, og tilbyr brettet for tredve shilling. Et så stort avslag måtte uten tvil virke fristende, mente han. Idet han nevner den nye prisen, vokter han nøyaktig på kjøperens øyne og ansiktstrekk.

Men der regnet han feil. Nordmannen forblir like uberørt. Rister bare på hodet og gjør seg klar til å gå.

Da blir han grepet i armen av egypteren, som begynner å tale igjen, men nå i en ganske annen tone. Han peker på sine fillete klær, sine dårlige sko, forteller om sitt hjem, om sin kone og sine barn som sulter og lider ondt, om hvorledes de venter på at han skal komme tilbake med godter til dem. Hans stemme er inntrengende. Han maler sin fattige lille stue fram for ens øyne. Det er en liten jordhytte med noen kasser til å sitte på. En ser konen og barnene, magre, slitne og fillete. En ser deres sultne øyne som stirrer i den retning de vet deres far vil komme fra.

Det kommer tårer i handelsmannens øyne. Det hele er så trist, sørgelig og fælt.

Her lever vi i overflod. Har alt vi trenger, tjener godt og kan kjøpe det vi vil. Hvorfor ikke hjelpe denne stakkaren? Hvor mange har ikke tenkt slik og blitt tatt dyktig ved nesen.

Er det noe den norske sjømannsgenerøsitet ikke kan stå for, er det å høre at kvinner og barn sulter.

Den stakkars sjømann. Dette er bare et av de mange knep.

Som sagt, han som denne gang er i ildlinjen, har truffet typen før. Han stirrer like inn i egypterens fjes. Hans blå øyne er kalde som is. Med en stemme som er ganske rolig og uhyggelig bestemt, gjentar han: ti shilling. Det er fremdeles hans høyeste bud.

Egypteren ser seg rådvill om. Det er noe så helt uventet. Hans øyne blir tørre for tårer. Ansiktet blir som et spørsmålstegn, men bare for et øyeblikk. Et uendelig vennlig smil dekker med ett dette før så sørgmodige fjes.

Egypteren har funnet en ny utvei. Han gir rolig brettet til nordmannen og ber han beholde det til imorgen, muligens han da er kommet på bedre tanker og er mer villig til å diskutere prisen. 10 shilling er nemlig helt uantagelig.

Men stakkar, nordmannen smiler like vennlig, rister på hodet, og sier at for over ti shilling har brettet ikke den minste interesse.

Knepet med å vise hvor meget han stoler på nordmannens ærlighet, har også slått feil. Men nå er handelsmannen vant til skuffelser. Han slår av til 25 shilling, til 20.

Nordmannen vender seg og vil gå. Egypteren ser seg om, finner et lite skrin, holder begge tingene fram og tilbyr hele herligheten for 20 shilling.

Han vil selge så billig ene og alene til ham.

Nordmannen snur seg, ser på varene, gjør som han er i tvil. Handelsmannen forstår at nå gjelder det. Han sender igjen ut en strøm av ord. Skrinets store og gode egenskaper blir fremhevet. Alle forklaringer blir fulgt av håndbevegelser og armsvingninger, verdens vennligste smil og noen strålende øyne. Nordmannen lytter og ser, tydeligvis interessert.

Kjøpmannen føler at seieren nærmer seg. Han slutter plutselig taleflommen, rekker skrin og brett mot sin kunde, og sier: ‘bare ett pund’.

Nordmannens ansikt stivner med ett. Noen kalde øyne kaster granskende blikk på varene. 12 shilling blir bydd.

Igjen spores en stor skuffelse hos handelsmannen. Han sukker dypt, gjentar budet, 12 shilling. Det er som han ikke tror sine egne ører. Han er helt slått. Nå tar kjøperen offensiven. Han begynner å ta penger opp av lommen. Selgeren ser med lange øyne på myntstykkene.

Med lav røst sier han: ‘Ta det hele for 15 shilling’.

Handelen blir endelig avsluttet. Sjømannen har sluppet med å betale 5 shilling for meget. Han unner egypteren denne ekstrafortjenesten.

Pruttingen har tatt nærmere en time. Den menneskelige arbeidskraft er billig her. Men det er ikke den eneste grunn. Egypterne er fødte forretningsfolk. De driver imidlertid ikke kjøp og salg som oss. Prutting og diskutering av varene, utskjelling og de vennligste fraser, miner og geberder, alt blir brukt i deres handel. Og sikkert er det den dag da han ikke fikk lov til å drive sin handel på denne måten, den dag ville egypteren bli ubeskrivelig ulykkelig. All denne parlamenteringen er hans liv. Han elsker det.

Dessverre fikk jeg ikke så god anledning tl å gå rundt i Suez. Det er en stor aber med livet til sjøs. Vi må videre. Selv om det er et sted vi liker, er det alltid arbeid som må gjøres, og skuta skal videre. Det er nå heller ingen feriereise eller fornøyelsestur vi er ute på.

Vi hadde bare en kveld i Suez. Neste dag gikk vi.