Hos Krigsseilerregisteret finnes en del historier fra krigsseilere som skrev om opplevelsene sine. En av dem var Harald

Nicolaisen. Nicolaisen seilte aldri med Ragnar, men var selv om bord på en motortanker i 1939-1941, og har skrevet om opplevelsene

sine de første krigsårene. Nicolaisen seilte til flere av de samme havnene som Ragnar. Om sine opplevelser fra turer på midtøsten forteller Nicolaisen:

Vi forlot Neapel [Napoli] tirsdag middag. Det blåste en frisk sørvestlig vind, som gjorde livet alt annet enn behagelig til skipet fikk ballast nok.

Sent på kvelden fikk vi Stromboli i sikte, denne uutslukkelige vulkanen som har lyst for mer enn én sjømann.

Det gikk fort gjennom Messinastredet, nedover rundt tåspissen og bort mot Kreta.

Noen dager etterpå kom vi en morgen utenfor Port Said. Der måtte vi vente i flere timer på los og tillatelse til å gå inn. Først ved middagstider fortøyet vi i bøyene på Port Said havn.

Vi hadde ikke ligget stille mer enn i ti minutter før en masse handelsmenn stormet skuta med all verdens herligheter. Det ble helt umulig å komme fram på dekket. Vi gjorde foranstaltninger til å spyle hele hurven over bord, men heldigvis slapp vi det. En av handelsmennene var uforsiktig nok til å tenne en sigarett. Vi var helt gassfrie, men det var tankbåt, og på flere steder var det opphengt plakater med: ‘All bruk av bart lys strengt forbudt’. Røkingen ble oppdaget. Det var nok. For å unngå videre vanskeligheter, fant handelsmennene det best å komme fra borde.

Port Said så vi bare fra sjøen, og derfra var alt såre godt, pene hus, palmer og åpne plasser. Det hele var innbydende.

Ut på ettermiddagen hadde vi fått lyskaster og proviant ombord, og ved kveldstider begynte vi vår seilas gjennom selve kanalen.

Været var utmerket, stille, stjerneklart og måneskinn. Bare noen piper viste kanalens sider. Senere møtte vi land. Men hvilket land, sand og atter sand, endeløst og øde. Her og der ble tristheten avbrutt av en oase med palmer og grønt.

Ut på formiddagen neste dag passerte vi Suez, kvitterte los, og fortsatte ut Rødehavet.

Vi var nå i desember, og regnet med å få julen på sydkysten av Arabia. På denne tiden er det slett ikke varmt i disse strøk, men tvert imot meget behagelig. Vi var til og med så heldige å få det rolig gjennom Rødehavet. En passelig sval bris blåste hele tiden. Sandstøv merket vi således ikke. 

Kysten fra Suez og helt fram til Abadan er ubeskrivelig øde og trist, sand og bare fjellknauser så langt øyet kan se, her og der avbrutt av en liten bekk med noen palmer og fiskerhytter rundt munningen.

Vi rundet Perim, Englands faste vaktpost over Babel Mandel-stredet, tidlig en morgen. Himmelen var overskyet, men regn var det ikke tegn til.

Tørt og øde strekker landet seg. I vest skyter høye fjell opp. I øst ligger en arabisk by et stykke borte.

Kursen settes nå mot øst og etter hvert nordøst, langs Arabias sydkyst. Vi seiler forbi Aden, Englands flåtebase her. Ellers er kysten trist og øde, kun avbrutt av ruiner og noen fruktbare strekninger med palmetrær og bebyggelse. [...]

2. juledag seilte vi gjennom Ormus-stredet [Hormus]. Lenger ute hadde vi passert en gammel arabisk by. Gamle borgruiner vidnet om fordums storhet.

Oppover Den persiske bukt følger en for størstedelen langs østkysten. Her er høye fjell, opp til et par tusen meter over havet. Men hele landskapet er øde og goldt. Det er ikke et tre å se.

Det tar to dager fra Ormus-stredet til utløpet av Shatt-al-Arab, elva som fører Eufrat og Tigris' vann til havet.

Utenfor elvemunningen ble vi møtt av et kontrollfartøy. Det førte Iraks flagg. Men vi fikk uten noe kluss tillatelse til å fortsette til Abadan.

Losen som i mellomtiden var kommet ombord, ga beskjed om at vi bare kunne gå opp på høyvann, og vi måtte derfor vente et par timer.

I Abadan fikk vi det forholdsvis stille. Vi kom inn 30. desember og ble liggende nyttårshelgen over.

Selve byen ligger et stykke ovenfor lastepirene; men dit fikk vi ikke lov til å gå. Lastearbeiderne fortalte oss at grunnen var de engelske sjøfolks brutale opptreden overfor de innfødte. Det iranske folk var alt annet enn engelskvennlig den gangen. [1941]

Tyskerne var de derimot meget begeistret for. Men russerne hatet de. Resultatet var at tyske varer oversvømte landet, og ved skolene hadde de innført tysk militær-gymnastikk. Vi kunne se barna hver morgen når de stilte opp i skolegården, og mens musikken spilte kjente marsjer, ekserserte guttene i over en time. [...]

Annen nyttårsdag var vi ferdiglastet og seilte om kvelden. Det var mørkt, blåste friskt og regnet av og til.

Losen var nervøs, i et hvert fall tilsynelatende. Et lastet ukjent skip var ikke så lett å lose nedover en elv i mørket, særlig når en tar i betraktning at fyrbelysningen var meget mangelfull. Men det er også alminnelig at skipperne gir losen en ekstraskilling under slike omstendigheter. Og jo mer nervøs han kan være, dess mer får han. Det gjelder å spille på følsomhetens strenger.

Vi kom ut mot munningen. Der begynte det å bli sjø, og losen ymtet om at han kanskje måtte bli ombord. Skipet måtte da ankre, og vente til været ble så godt at losen kunne gå fra borde.

Det hjalp imidlertid like lite. Vi fortsatte ut, kvitterte los og stakk til havs. Noen ekstra penger fikk han ikke.

Neste dag var været godt igjen, og vi fikk det bra i to uker.

Det ble å gå samme vei ut Den persiske bukt som den vi gikk inn. Ved Ormus-stredet satte vi så kurs for Australia, eller så nær som vi kunne sette en slik kurs. Vi kom således til å seile tvers over Det indiske hav.

Det indiske hav en vinternatt er uforglemmelig. Vinter er det slett ikke. Selv midt på natten ble det notert om lag 20 grader Celsius. Denne årstiden er nettopp den mest behagelige. Nordostmonsunen blåser kjølig luft ut fra fastlandet.

Jeg skal aldri glemme en slik stille natt. Det var ingen måne, men tusener av stjerner. Havet lå speilblankt, men det var opplyst overalt. Flere steder var det likefrem som et sterkt søkelys strålte ut et par meter under vannflaten. Sjøene fra skuta og dens kjølvann var i brann. Hele skipet ble formelig opplyst.

I farvannsbeskrivelse og andre bøker har sjøfolk og vitenskapsmenn prøvd å forklare dette syn. Flere teorier har vært fremsatt om årsaken. Mest sannsysnlig er det små dyr, rike på fosfor, som lyser som morilden i våre norske fjorder, bare at her er det så meget kraftigere.

Dyrene må være store, for en kan se hvorledes lysene beveger seg, tiltar i styrke og dør hen som et utslukkende bål, for så plutselig å flamme opp med en sjelden glans et stykke lenger borte.

For en som ikke har sett eller hørt om dette naturfenomen, virker det hele spøkelsesaktig, og jeg er sikker på at mer enn én sjømann har hatt lyst til å legge kursen om for å unngå en slik lysende flekk.

Det er imidlertid på meget begrensete områder en møter disse praktfulle syn, som regel bare i løpet av en natt. Til forskjellige årstider er de helt borte. Vi så dem denne turen og ble en vakker opplevelse rikere. 

Det Nicolaisen beskriver her er simpelthen morild, selvlysende alger som ofte blomstrer opp i hav verden over; spesielt i varme hav men forekommer også i nordligere hav.