Knut Fosnæs var førstetelegrafist ombord på M/T Velma deler av perioden Ragnar sto ombord. Han beskriver konvoifarten ombord på denne måten:


"Vi var utstyrt med et lager av dypvannsbomber som lå på dekk mellom rør og ventiler som en tanker vanligvis er ut styrt med. I tillegg hadde vi også nødvendige slanger og an net utstyr som gjorde det mulig å bunkre eskortefartøyer i åpen sjø.


Vi ble kalt eskortetanker. I tilfelle langvarige fiendtlige an grep på konvoien, og det ble forsinkelser under overfarten, var det vår plikt å forsyne marineeskorte-fartøyene med ekstra bunkers. Da ville eskortefartøyet komme opp akterut. og vi ville kaste en 6 toms slange over hekken festet til en bøye. Eskortefartøyet ville plukke slangen opp fra vannet, kople den til spesielt installerte rør på fordekket, og bli for synt med olje fra våre lastetanker. Denne øvelsen var inn øvet for vanlig fart, slik at det var mulig for de to skipene á holde seg på plass i konvoien og derved nyte maksimal be skyttelse både av de andre båtene og av eskortefartøyene. Hvis et bombeangrep hadde tappet eskorteskipene for dyp vannsbomber, skulle de komme opp langs siden av oss, en Breeches Buoy ville bli rigget opp og ny forsyning bomber heist ombord.


De ca. 30 dagene som en langsom konvoi ville bruke mellom New York og The Clyde ble nesten betraktet som et helvete for maskinmannskapet, og faren for fiendtlig angrep mot denne langsomme konvoien skapte ekstra stress for kapteinen og hans mannskap."


Kilde: De Seilte for vår Frihet, Per Bøhn og Trygve Gjestland, Grøndahl & Søn forlag, 1987. Kapittelet om M/T Velma er skrevet av Knut A. Fosnæs. Ragnar var ikke ombord da episoden som Fosnæs skriver om fant sted; en motorstopp underveis fra New York til Glasgow. Men det er spennende lesning som anbefales for å få et innblikk i opplevelsene til dem som seilte.


"De gikk i transatlantisk fart, og været på den tiden var det verste i manns minne og en hard påkjenning for skip og mannskap. Utenom været var ubåtene til stort hinder for konvoiene som stampet seg avgårde. De som ikke klarte å holde sine posisjoner i konvoiene, de såkalte etternølere som ble uten beskyttelse, var et lett bytte for ubåtene og et stort tap for de allierte. Når man ser på den aktiviteten som de tyske ubåtene drev i Nord-Atlanteren i begynnelsen på 1943 og utover året, og den farten som Velma opererte i, må man si skipet var blant de heldige. I Birger Dannevigs bok "Skip og menn" forteller forfatteren om M/T Velma av Oslo, fortalt av Agvall Bertrand Henriksen, som gikk klar av angrep av alle slag. "


Kilde: Evig heder : krigsdeltakere fra sør-og vest-Karmøy 1939-1945, Peder Eliassen; Ludvig Thomassen og Thorbjørn Vikre, Lokalhistorisk stiftelse, 2000.