M/T G. C. Brøvig har losset amerikansk olje i Bowling, utført reparasjoner på livbåtdavitene i Great Harbour, og bunkret olje i Gourock for tjenesten som eskortetanker. Natt til 4. mars 1945 avgår skipet for New York igjen i konvoi ON 288. Dette er en svært stor konvoi, med totalt 110 skip i 14 kolonner. I tillegg eskorteres konvoien av 17 marineskip. G. C. Brøvig går i posisjon 082.


Denne gangen går konvoien nordover ut av Irskesjøen. De siste månedene har konvoiene styrt sydover for raskest mulig seilas mot New York. Konvoien styrer utover Clyde-fjorden i nattetimene og setter kursen nordover i grålysningen. Mull of Kintyre like etter kl seks og Islay passeres utover formiddagstimene. Det er vestlig bris, nesten ikke bølger og 10 plussgrader når M/T G. C. Brøvig setter utover Atlanterhavet denne vårdagen.


Været er godt den første uka. Vinden dreier tidlig til sydlig retning, men vinden blåser ikke opp før om natten 12. mars. Da slår en kuling inn fra syd, senere vestlig retning, og havet blir gradvis grovere og røffere. "Tiltagende vind og sjø. Slingring" noteres det i dekksdagboka kl 5:00. Kl 14 noteres det "Voldsom slingring" og bølgehøyden har økt fra 3-4 meter og opp til 5-6 meter. Bare timer senere blåser det liten storm med bølger på mellom 6-9 meter. Vinden dreier igjen vestlig og hele konvoien arbeider i motbør: "Stadig tiltagende vind og sjø. Kl 1800 sprang vinden til Vest. Skibet arbeider tungt."



Stormen fortsetter inn i natten og morgentimene neste dag. "Vinden tiltatt til liten storm. Svært hav, voldsom påkjenning for skrog og maskineri." Det knaker i skroget der det stamper i bølger og motvind. Det er svært ubehagelig å seile i stormen midt på natten. Selv om lanternene nå er tent og ubåtene ikke lenger utgjør en trussel så er det beksvart i natta. Det er umulig å se hvilken vei brottsjøene kommer fra. Når vinden kommer fra siden slingrer skipet. Når den står forfra eller bakfra setter skipet dypt ned i de høye bølgene. Bølger møtes og kansellerer ut hverandre, eller de møtes og forsterker hverandre. Store og kraftige brottsjøer slår innover dekket, uten forvarsel. Rormannen - matrosene - har et svare strev med å holde skipet på kurs og i riktig posisjon til de andre skipene rundt seg - som han ikke ser i mørket eller i bølgedalene. Man lever fra sekund til sekund.


På kveldsvakta avtar både vind og sjø noee men skipet slingrer og setter fortsatt veldig. Klokka ni på kvelden noterer styrmannen at det "blåste av vinsjer og dampledninger på dekk" men det fremgår ikke om det er vinden som har vært for sterk eller om det er mannskapet som gjør en jobb. Vinden løyer og havet roer seg utover natten.


Mannskapet arbeider inne - byssa og badet på kapteinens lugar blir malt. Det er mye maling ombord. Uavbrutt skrapes og bankes rust, og overflater males på nytt. Dekkene spyles etter stormen.


Skipet nærmer seg Grand Banks utenfor Newfoundland og Nova Scotia. Her øker vinden på nytt til kuling. Tåken står tett på ettermiddagen og tåkebøyen settes ut så de andre skipene i konvoien har en idé om hvor skipet befinner seg. Ut mot kvelden er det på ny "tiltagende vind og sjø" og "endel slingring". Både vind og sjø løyer noe ettersom konvoien nærmer seg Nova Scotia og kommer i le for det amerikanske kontinentet.


Konvoien ankommer New York på ettermiddagen mandag 19. mars. Losen kommer ombord G. C. Brøvig og leder motortankeren til ankringsplass østenfor Staten Island. Styrmannen peiler pier 16 i 61 grader mot nordvest og pier 21 i 33 grader mot sørvest. Ragnar er én av tre matroser som går vakt ombord - han går tilsynelatende nattevakt hver eneste gang skipet er i USA og får neppe gått i land mye under tjenesten på G. C. Brøvig.