Fritjof Remø, som seilte på M/T G.C.Brøvig samtidig som Ragnar, erindrer:

Under min siste tur fra USA til England med M/T G. C. Brøvig ble vi alle som kunne den 8. mai 1945 bedt om å møte på båtdekket. Der kunne kapteinen fortelle oss at krigen var slutt. Han takket oss på vegne av konge og regjering for innsatsen gjennom fem lange krigsår, og skjenket oss en dram cognac. Det var nok en del av oss som ble noe fuktige i øynene der og da, der vi sto og så utover Atlanterhavet hvor så mange skip var gått ned, og hvor så mange av våre yrkeskamerater var blitt igjen i bølgene. Blikket vendte seg mot øst hvor vi visste at vårt forgjettede fedreland lå bak horisonten. Nå skulle vi hjem! Det ble likevel ikke slik for alle; de eldste som hadde kone og barn som ventet hjemme måtte få fri først. Det ble ikke hjemreise før etter et år for oss yngre.

Håkon Edvin Hansen Reisvaag, en annen krigsseiler som ikke seilte med Ragnar, erindrer:

I disse dager dreiet alt seg om det helt utrolige og ubegripelige: Hitler-Tyskland var knekket. Freden i Europa var et faktum. Freden hadde stått for meg som en fjern drøm i alle disse år. Det tok tid bare å venne seg til tanken om fred. Nå kunne man sove trygt på frivaktene, man kunne ha lys i lugarene og på dekk, mulighet til å reise hjem, gjensyn med familien og å atter få se sitt land.