På Krigsseilerregisteret sine websider finnes en samling med historier fra enkelte av krigsseilerne. En av disse er Håkon Karlsen. Han forteller fra sine konvoireiser:

Neste dag stod vi igjen ut til sjøs sammen med 22 båter. Det var første gang jeg gikk i konvoi, det samme for de fleste andre også.

Det tok en stund før det var kommet orden i konvoiene. Vi gikk i 5-6 rekker, med ca. 500 meters avstand til båden foran og akter for oss, og på begge sider. Og selvsagt måtte det ikke vises det minste lys om bord etter mørkets frembrudd. I klarvær gikk detgreit, men i tåke kunne det være mimndre hyggelig med skip på alle kanter.

Dette krevde stor aktpågivenhet av vakthavende styrmann, og nært samarbeid med maskinisten, for å påse at en alltid holdt noenlunde rett avstand [...]

Da vi var vel halvveis over møtte vi en motgående konvoi. Vi fikk deres eskorte pluss et bombefly, som skulle beskytte oss inn til land. [...]

I tillegg til et svakt blått lys helt akterut om natten, brukte flere skip en bøye som de slepte etter seg om dagen når det var tåke. Så holdt utkikken på bakken øye med denne og gav beskjed til broa, hvis den kom for nær. Dette for å unngå kollisjon med fartøyet foran.

Enkelte fartøyer var utstyrt med såkalte torpedonett. Mellom en bom på hver side forut og akterut, var det spent et grovmasket nett smo de slepte etter seg for å fange op eventuelle torpedoer før de traff skutesiden.

Miner, bl. a. magnetiske, var også en fare på grunt vann. Derfor ble mange skip utstyrt med en degaussingkabel, som ble strukket rundt hele fartøyet på øverste dekk langs med skansekledningen. Det var for å gjøre fartøyet umagnetisk mot disse minene. Atter andre hadde en flydetektor i formasta. Den skulle fange opp vibrasjoner fra fly som nærmet seg, men det er også mange vibrasjoner om bord i et fartøy, så den slo ofte ut når det ikke var fly i nærheten. [...]

Et av fartøyene ble kalt Commodore. Det var gjerne en høyere marineoffiser om bord der som hadde kommandoen over konvoien, og han bestemte kurs og fart. Enn ktysser var med som eskorte. Farten var bare 8-9 knop, dvs. ca.halv fart for oss, og kursen ble ofte forandret, såkalt sikk sakk kurs. Dette var en manøver som måtte følges nøyaktig av alle båtene samtidig. [...]

Konvoier har vært i bruk mange ganger til sjøs, særlig under Den første verdenskrig. Hensikten var en større ansamling av skip under militær eskorte. På den måten skulle overfarten bli tryggere. Det stemmer selvfølgelig, spesielt for fartøy med forholdsvis liten fart. De ville ikke ha stor sjanse mot ubåter som neddykket kunne holde 8-10 knop og betydelig mer på overflaten. Men for skip med fart på 14-16 knop stilte det seg annerledes. Det var grunnen til at det ble satt opp konvoier [med] forskjellig fart: 8, 10 og 12 knop, slik at de med minst fart skulle kunne følge med. [...]

Den største faren var selvfølgelig ubåtene. De lå neddykket til konvoien kom, og så plutselig slo de til og senket skip. Dessverre var det nok slik at de mange ganger fikk melding når konvoiene gikk ut fra havn, og deretter kunne de beregne posisjonen hvor de ville passere. Tidlig i krigen opererte ubåtene en og en, siden samlet de seg i såkalte "ulveflokker" og det resulterte i uhyggelig store innhugg i konvoiene.

Ingen båter hadde lov til å stoppe, selv når en ble torpedert og golk lå i sjøen, demåtte bare fortsette uansett. Det høres brutalt ut, når man vet at til sjøs er første bud å komme nødstedte til hjelp. Det er faktisk straffbart å unnlate å hjelpe, om man på noen måte er i stand til det. Men krig bryter alle lover! Jeg må tilføye at fullt så ille var det ikke. Det var mindre fartøyer, såkalte "pick-up båter", som hadde som oppgave å kjøre rundt og forsøke å redde så mange som mulig.[...]

Det var alltid en lettelse når jeg så f.eks. Englands kyst dukke opp og skipene forsvant inn mot forskjellige havner. Vi kunne fortsette til "vår" havn og tenkte at vi atter en gang hadde vært heldige.